Prolog: Bussturen
Det hele begynte med at vil skulle på middag til Bjørg Eline i går. Vi hadde bare vært der en gang før, og det var mørkt ute, så da vi gikk på bussen, var både jeg og Ingunn litt i villrede om hvor vi skulle gå av. Likevel var det ingen av oss som tenkte på å spørre bussjåføren.
Vi visste at vi skulle oppover, vi var bare ikke helt sikre på hvor langt. Men da bussen begynte å gå nedover igjen, begynte vi å ane uråd. Likevel var det fortsatt ingen av oss som hadde videre lyst til å snakke med bussjåføren, så vi gikk heller av. Heldigvis var dette en svært smal vei. Derfor stod bussen som skulle andre veien tilfeldigvis og ventet på at vår buss skulle kjøre videre, sånn at den kunne komme seg forbi.
Så gikk vi på den andre bussen. Det viste seg, ganske riktig, at vi hadde kjørt to stopp for langt, men damen var snill og lot oss sitte på tilbake. Takk til Bjørg Eline som holdt middagen varm en liten halvtime lenger enn planlagt.
1. Små problemer oppstår
Deretter bar det av sted til byen for å få med oss premieren på den nye norske filmen Lønsj. Den kan absolutt anbefales, men ikke regn med å skjønne sammenhengen på første forsøk. Men liker du absurde situasjoner og plagede karakterer, er den absolutt verdt å se. Og så kan du fortelle meg etterpå hva Nicolai Cleve Brochs rolle egentlig var i denne filmen. Lønsj handler kort fortalt om mer eller mindre tilfeldige hendelser som forrykker den skjøre balansen i livene til en gruppe mennesker på Oslos vestkant, på mystisk vis iscenesatt av måker.
Nok om filmens innhold. Over til omstendighetene. Filmen er delt opp i kapitler. Det første heter «Små problemer oppstår». Og problemene begynte å oppstå i samme øyeblikk som vi entret kinosalen. Det satt nemlig en mann på min plass. Selvfølgelig måtte han ha feil billett. Han brukte lang tid på å lete etter billetten sin, men når han til slutt finner den, viser det seg at vi hadde rett begge to. På mystisk vis har begge to kjøpt billett til samme sete.
Hva skal vi gjøre? Vi kan ikke godt sitte på samme stol heller, og vi kan ikke fortsette å krangle i kinosalen. For det første er det for mørkt til å se noen ting, og for det andre ville vi bare ødelegge filmen for alle andre. Vi bestemmer oss derfor for å ta oppgjøret utenfor.
Damen i billettluken klødde seg i hodet.
«Og dere vil se filmen i dag, begge to?» spurte hun.
Det viste seg at han hadde kjøpt sin billett sist, som uavhentet billett, og at han er der alene. Det holder for meg, så jeg går for å finne kinosalen igjen, mens damen fortsetter å beklage bak ryggen min og tilbyr seg å finne en stol til den andre mannen. Når jeg kommer inn, har filmen akkurat begynt. Det sitter flere mennesker i trappa i midtgangen, så det ser ut til at jeg ikke er den eneste med problemer. Det er en merkelig oppmuntrende tanke.
2. Mer av det samme
Men problemene slutter ikke der. Tre jenter kommer inn, sniker seg forbi alle som sitter i midtgangen, med kurs mot de tre siste ledige plassene i salen - de tre plassene ved siden av oss. Idet de passerer oss stanser en av dem og ser seg forvirret omkring. Etter mye hvisking fram og tilbake viser det seg at hun har mistet lommeboka si, ned på gulvet under raden foran. Mer hvisking og pirking på skuldre må til før personen som sitter foran oss skjønner tegninga. Han fomler under stolen, finner lommeboka og kaster den til jenta, som selvfølgelig ikke klarer å ta imot. Lommeboka lander - selvfølgelig - på gulvet under raden foran.
3. Idyllen gjenopprettes
En ny hviskerunde må til for å få personen foran til å skjønne at lommeboka fortsatt ligger på gulvet. Fomling på gulvet igjen. Noen reiser seg ... fade to black ... kinolerretet blir svart, og alt lys i salen forsvinner. Men når bildet kommer tilbake står hun med lommeboka i hånda. Idyllen er gjenopprettet, og vi kan igjen rette all vår oppmerksomhet mot diskusjonen om hvem som skal tilbringe 21 dager i fengsel etter påkjørsel i fylla.
Epilog: Skoene
Filmen er over. Vi går ut. Vil ikke påstå at vi er klokere enn da vi gikk inn, men jeg trenger ikke skjønne sammenhengen i en film for å kose meg. Jeg har storkost meg med Lønsj. Jeg visste at måkene sto bak mer elendighet enn vi var klar over. På vei tilbake kommer vi over følgende syn, rett foran et fotgjengerfelt:
Noen har tydeligvis hatt det så travelt med å krysse gata, at de glemte å ta med seg skoene på veien. (Bildet er tatt med Ingunns mobilkamera, da mitt digitalkamera dessverre har tatt kvelden, og når jeg sier tatt kvelden, så mener jeg nesten-billigere-å-kjøpe-nytt-enn-å-reparere-tatt-kvelden ...) Hvis man bare tar seg tid til å se etter, viser det seg gjerne at verden er hakket mer absurd enn man i utgangspunktet skulle tro.
Ny utsikt
By night...
Dette er Gollum. Han ble med på flyttelasset, selv om Ingunn flere ganger har truet med å «miste» ham i flytteprosessen. I Kong Oscars gate tjente han som oppbevaringsplass for hårstrikker og hårklyper som Ingunn hadde lagt igjen, men nå som Ingunn heller kan legge hårstrikkene sine på badet, har han på et vis utspilt sin rolle. Sant å si, så vet han ikke hva han skal ta seg til for tiden, og han føler seg rett og slett ikke helt velkommen i Michael Krohns gate. Her gjemmer han seg bak en oreganobusk på kjøkkenet, fordi han er litt ensom og ikke helt vet hvor han skal gjøre av seg.
